Så enkelt, og samtidig så vanskelig. Å bare vera tilstades akkurat nå. Tenk på det ei lita stund. Kor ofte er vi ikkje på vei til noko, eller frå noko. Eg skal bare...., så skal eg.... Nå er eg akkurat ferdig med.... Når eg bare får gjort dette, då skal eg.... Der er så mange ting me fyller dagane våre med, viktige og gode ting. Men kor ofte er me eigentleg midt i det med held på med?
Eg vart minna på det igjen i sist veke, kor godt det gjer å bare kjenna på stunda eg har akkurat nå. Stoppa opp og bare nyta den gode klemmen minstemann gjer meg. Kjenna armane rundt halsen min, kinnet mitt mot hans. Kjenna at HAN bare er, her og nå. Kjenna på kontakten. Gle meg over det gode glimtet i auga til eldstemann, når han ler av ein god vits. Verkeleg sjå på gleden i ansiktet hans, smilet og det glade, glade fjeset. Kjenna at akkurat nå er det godt å vera mor.
Eller stoppa opp litt på jobb. Lukka døra til kontoret, lukka meg inne og bare kjenna at eg pustar. Kjenna at pusten kjem, at det ikkje er noko å streva med. Kjenna at kroppen kan kvila når eg sit på stolen, at eg ei lita stund kan få vera fullt og heilt til stades i mitt eige liv og denne augneblinken.
Der finnes mange ord for det, mange bøker om teknikkane og mange kloke hovud som har tenkt kloke tankar. Det viktiga for meg nå er at det skal ikkje vera ein prestasjon. Det skal bare vera. Vera her og nå, til stades, i augneblinken. Uten dom, uten prestasjon og uten karakter. Bare vera. Så enkelt, så vanskelig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar